onsdag 5. februar 2014

Celebrated Summer

Sad trip

«Celebrated Summer»
Charles Forsman
Fantagraphics Books
68 sider
Karakter: 5

En roadtrip i LSD-melankoliens navn

«Jeg synes vi skal ta to hver». Mike og Wolf, to tenåringer ukomfortable i eget skinn og sinn, sitter på et råttent gutterom og kontemplerer et ark med LSD. Så tar de to hver og drar ut på tur, først til fots og deretter i bil. Hverken den fysiske eller psykiske turen blir slik de forventer seg. I stedet for et hallusinerende kaleidoskop av varm innsikt, gir dopet dem bare en økt følelse av kjedsomhet med ungdomslivet og angst for å bli voksne. Det blir en følelsesmessig trip som muligens vil binde dem sammen for resten av livet – men mest trolig ikke.

«Celebrated Summer» er en rolig og behersket liten serienovelle, fortalt i svart-hvitt med klare streker og nokså strengt oppmålte ruter. Selv når LSD-en setter inn for alvor trår serien aldri ut av den litt verdenstrette realismen Mike og Wolf er omgitt av. Til tross for at serieskaper Charles Forsman også ga ut «The End of the Fucking World» på Fantagraphics i fjor, er han fortsatt plassert så solid under internettradaren at han ikke en gang har en egen Wikipedia-oppføring. «Celebrated Summer» er kanskje ikke storslått nok til å endre på dette, men den viser hvordan Fantagraphics’ satsning på ukjente serieskapere kan føre til at man oppdager nye favorittfortellere.

Dette er en trist og vakker liten historie om frykten for at ungdomstiden er over for alltid, og den samtidige frykten for at voksenlivet kanskje ikke blir stort bedre.

Hvor er Albert?

Løpsk lillebror

«Hvor er Albert?»
Martin Ernstsen
Cappelen Damm
38 sider
Karakter: 5

Engasjerende og vakker barnebok fra norsk serietegner

Om du likte «Hvor er Willy»-bøkene er sjansen veldig stor for at du vil sette pris på denne boken av Martin Ernstsen. I «Hvor er Albert» skal familien på fire dra til badeland gjennom en snødryssende by, men storesøster Sunniva må hele tiden springe etter lillebror Albert. En lillebror som gjerne finner på å krype ned i kloakken, ri på dinosaurer på Naturhistorisk museum,  eller krype ut av stuevinduet.

De ulike situasjonene starter alltid med en stor, intrikat dobbeltside hvor man kan lete etter hvor Albert er på vei, mens de to påfølgende sidene består av tegneserieruter hvor Sunniva redder lillebroren uten at foreldrene får med seg hva som foregår. Det er et oppsett som fungerer veldig godt, og som bare blir bedre av den stramme gjentakelsen åtte ganger gjennom boken.

Martin Ernstsen føyer seg nå inn i rekken av norske serietegnere som lager barnebøker, og «Hvor er Albert» stiller sterkt i konkurransen når årets vakreste bøker skal kåres. De myke, men intense fargene i boken er et skritt videre fra tegneserien hans «Eremitt» fra 2012, mens de store oppslagene i boken kan minne om «Kodok’s Run» fra året før. Ernstsen tar i bruk erfaringer fra tegneseriene sine til å lage det som er en av 2013s mest engasjerende barnebøker.

Noen referanser er også sneket inn til glede for dagens foreldregenerasjon, for eksempel en diskret Ninja Turtle som dukker opp fra kloakken med et stykke pizza.

Maskinen

Jernbane og revolusjon

«Maskinen»
Fedor Sapegin
Jippi Forlag
120 sider
Karakter: 3

Krigshistorie lever ikke opp til egne ambisjoner 

Det er kanskje en egen kritikersykdom at hver gang en historie er lagt til Russland rundt forrige århundreskifte, strekker man seg gjerne etter referansene til store russiske forfattere. «Maskinen» er en slik historie, mest fordi det er en stort anlagt tegneserieroman som vil bruke enkeltskjebner til å si noe om store trekk i samfunnet. Dette er så uvanlig i norske tegneserier at det nesten er uvesentlig at boken ikke lykkes.

Den titulære maskinen er et lokomotiv som jobbes frem av de svært ulike brødrene Viktor og Leon. Der den ene brenner for å delta første verdenskrig, er den andre mer pragmatisk. I tillegg truer indre uro i landet med å slite både brødrene og fabrikken fra hverandre.

Fedor Sapegin er oppvokst i Russland, og via tegneserieskole i Brussel har han tatt med seg den kontinentale tegneserietradisjonen til et Norge som er mer vant til naivistisk humor enn ambisiøse, voksne dramategneserier.

Så hvor er det boken mislykkes? For det første klarer ikke Sapegin å skape klare, medrivende karakterer som man kan forstå. De psykologiske portrettene mangler dybden som gjør at vi kan få inntrykk av hva som driver dem. Atter andre er stakkarslig underutviklet, som den kvinnelige revolusjonæren som trollbinder Leon. «Maskinen» har i tillegg mange nok språklige feil til at man legger merke til det under lesningen.

Tegningene av det hustrige 1900-tallsrussland er på den andre siden kjølige og veltegnede. Sapegin har et øye for realisme som gjør at Dagbladet har brukt ham som rettstegner flere ganger. Muligens ville han blomstret ennå mer ved hjelp av en manusforfatter i tillegg.

Confusion Comic

Lovende for tegneseriebergen

«Confusion Comic»
Turnips
106 sider
Karakter: 5

Liten forvirring om kvaliteten i bergensantologi

Om du ikke var en av de heldige som fikk med deg ett av de hundre eksemplarene av «Vegetable Comic» i fjor vår, har du fått en ny sjanse. «Confusion Comic» er nok en gang gitt ut av Turnips, et kollektiv med utspring i Bergens kunstskole-, design- og animasjonsmiljø. Denne gangen er de enda mer frapperende med over hundre sider, tretten ulike bidragsytere og internasjonale gjester – og ikke minst det vakreste silketrykkede omslaget du kan tenke deg.

På samme måte som den bergensbaserte Über-antologien har Comics-utgivelsene nytt tema fra gang til gang. Men der Über gir leserne humor og eventyr, slekter Comics-heftene mer på de kunstnerisk ambisiøse utgivelsene til Dongery-kollektivet og Forresten-antologiene. Tegneren Tur-Tim var representert i siste nummer av Forresten, og han har fått enda bedre plass i «Confusion Comic». Med sin enkle strek, gode design, formelle fortellerstemme og forvirrede språk er han en av mine favorittegnere for tiden. (Forhåpentligvis stemmer informasjonen på Tumbleren hans om at han jobber med en bok som skal handle om stiger.) Ved siden av Tur-Tim er det bergenske Tord Torpe som bidrar til at Confusion Comic ikke ligner noe annet. De helsides store figurene hans er som en blanding av mennesker, dyr og planter, og kan være veldig komplekse.

Boken holder et jevnt høyt nivå, selv om bidragene fra de ulike tegnerne er svært forskjellige. Plukk den opp før alle de to hundre eksemplarene er borte.

Unkel Herbarts fortrolige nedtegnelser

Monster i maskinen

«Unkel Herbarts fortrolige nedtegnelser»
Ulf Stokke, Dagfinn Ødegård og Paul Ålgård
Violent Publishing
28 sider
Karakter: 4

Norsk trio tupper til overklassen med ståltær

Vi starter det nye året med en grotesk liten sak fra tampen av i fjor. «Unkel Herbarts fortrolige nedtegnelser» er lagd av tre herrer som få har hørt om, og er gitt ut på eget forlag. Den kommer med andre ord fra ingensteder, og det gjør det ekstra morsomt at kvaliteten er såpass god.

Den titulære Unkel Herbart er en svett, fet og usjarmerende mann som basker seg i egne eksesser – eller «en av de siste sanne Gentlemen og en staut forsvarer av adelen», som heftets bakside sier det. Allerede etter fire sider har han drept kusinens «mongobarn», og et liknende flirende mørke ligger over hele heftet, mens Unkel Herbart gasser seg gjennom et ubarmhjertig industrilandskap som er én del steampunk, én del viktoriatid og én del moderne Norge.

Forfatter Ulf Stokke står bak de seks historiene, og selv om de kan ha litt tilfeldige avslutninger og begynnelser, holder den ubehagelige humoren et jevnt nivå fra start til slutt.

Tegningene til Dagfinn Ødegård er klart inspirert av Mike Mignola («Hellboy») og Eric Powell («The Goon»); to navn som absolutt er naturlige å skjele til når man lager mørk, mørk humor lagt til en besk nostalgisk fortid.

Tekstingen er såpass spesiell at tekster Paul Ålgård blir kreditert på lik linje med forfatter og tegner, men den hakkete, nesten taggeraktige blandingen av majuskler og minuskler er på sitt beste en tilvent smak.

På samme måte som sin hovedperson har denne tegneserien sine tilkortkommenheter, men den er også et så underlig lite monster at den bør oppleves på kloss hold.

Moskva

Reise til tegneserierussland

«Moskva»
Ida Neverdahl og Øystein Runde
Jippi Forlag
74 sider
Karakter: 3

Enhjørninger møter groteskerier i delt reiseskildring

Den selvpiskede kremen av norske serietegnere dro tidligere i år på utflukt til tegneseriefestivalen i Moskva. Reiseleder var Raptus-general og tegneseriebergenser Arild Wærness, og i reisefølget var serietegnerne Ida Neverdahl, Øystein Runde og Kollektivet-tegner Torbjørn Lien.

Neverdahl og Runde er hver på sin måte blant Norges mest spennende serieskapere – Neverdahl med nettserien «Like an artist» og stripeserien «Gelé», Runde med påfunn som ibsensk kampsport i «De fire store» og vikingsplatteren «Soga om Olav Sleggja». Derfor er det veldig morsomt når de to, som ikke hadde møtt hverandre før reisen, bestemmer seg for å samarbeide om en reiseskildring fra Moskva.

Der Runde har en tilbøyelighet mot det groteske, er Neverdahls stil full av fargerik naivisme. I «Moskva» forteller de noen sekvenser av turen hver, men ingen av dem klarer å si noe interessant utover at de har vært på tur og at det var fint. Sammen med en russisk guide kommer de over en 1. mai-demonstrasjon, hvor de slår seg til ro med den komfortable usannheten at «ingen russere liker Putin» når sannheten er den motsatte. Med sine sjarmerende, poengløse anekdoter, retningsløshet og tegneserieinterne historie ville «Moskva» ha tjent på å bli fortalt som en dagbok på nett fremfor mellom to stive permer.

«Moskva» er en liten parantes i verkene til både Ida Neverdahl og Øystein Runde, men det er så interessant å se dem samarbeide at noen bør sende dem på en ny reise bare for å se resultatet.

Kongen din bok 2

På tide å abdisere

«Kongen din bok 2»
Odd Magnus Williamson og Sindre Goksøyr
Cappelen Damm
144 sider
Karakter: 2

Kongeparodi uten snert. Og uten parodi, strengt tatt.

Det finnes en god regel som sier at du aldri skal forklare en vits. Du skal heller aldri tegne en tweet, eller samle noe fra sosiale medier i bokform. (De to siste der er fra min private regelsamling, men de kan utmerket godt omfavnes av det brede samfunn.)

«Kongen din» er en twitterkonto som gir seg ut for å være Kong Harald. Den har et profilbilde av kongen med fårete flir i seilermundur, og gir således profilen et lite glimt av seriøsitet. Vi vet det ikke er kongen som twitrer, men det er gøy å late som at han tenker som et lite barn som er opptatt av hockeypulver og dinosaurer. Mannen som står bak disse ideene er komiker Odd-Magnus Williamson.
I denne boken blir twittermeldingene illustrert av Sindre Goksøyr – forøvrig tredjemann fra tegneseriekollektivet Dongery som gir ut bok før jul, etter Flu Hartberg og Bendik Kaltenborn.
Problemet er at illustrasjonene hans tar bort noe fra humoren heller enn å legge noe til. Der twitterkontoen skaper bilder i hodet av kongen i morsomme situasjoner (for eksempel «apanasjepils»), forflater de naivistiske tegningene til Goksøyr alt som måtte være av humor.

I bokform blir det altfor tydelig at triksene til Williamson er billige, og baserer seg på gjentakelser av at kongen liker hockeypulver og barne-tv. Det er barnslig, men mangler sjarmen og fantasien som barnslig humor kan ha.

Det finnes knapt en tristere kommentar til norske humortegneserier at «Kongen din» til nå har kommet i to forseggjorte hardcoverbøker.

Liker stilen

Den tøysete stilisten

«Liker stilen»
Bendik Kaltenborn
No Comprendo Press
176 sider
Karakter: 6

Bendik Kaltenborn gir uro og latterkrampe med samme tusj

Av alle de ulike serieskaperne i Dongery-kollektivet er det to som virkelig har blomstret på egenhånd: stripetegneren Flu Hartberg («Fagprat») og Bendik Kaltenborn. Kaltenborn er den som har nådd lengst – han har illustratøroppdrag for prestisjefulle trykksaker som The New Yorker, men leverer samtidig til en drøss tidsskrift her hjemme. «Liker stilen» er den andre samlingen av slike småhistorier, etter boken «Serier som vil deg vel» i samme format fra 2009.

På samme måte som Hartberg dyrker Kaltenborn monologer og samtaler på bekostning av punchlines og poeng. Hos Kaltenborn ligger humoren i at situasjoner får absurde utviklinger, men også i sammenstillingen av et enormt tegnertalent med historier som kan være uforståelig eller tøysete. Det er ikke innholdet som er avgjørende i disse seriene, det er stilen: Tegningene, fargene og ordene og måten de anstrenger seg til det ytterste for å formidle veldig lite – annet enn en viss uro med verden og voksenlivet. Det er en uro som får blomstre fritt i noen uhyggelige akvareller som er spredt gjennom boken, men også i det meningsløse i historier som «Det store nedenfor».

Det er derfor ingen overraskelse at Kaltenborn er et utmerket nett-troll, noe som viser seg både i stripeserien Bånn (som han lagde for Dagbladet som en parodi på Zits, og hvor hatet fra kommentarfeltet ble en del av opplevelsen) og en intensjonelt håpløs fantasy-serie han publiserte på nettserier.no under pseudonym.

«Liker stilen» samler alt dette, med flere høydepunkt og bedre sammenheng enn noen kunne forlangt av en slik samling av likt og ulikt. Stilen er upåklagelig.

Fagprat - tegneserier til ettertanke

Om den absurde livsfølelse

«Fagprat - tegneserier til ettertanke»
Flu Hartberg
Cappelen Damm
168 sider
Karakter: 5

Flu Hartberg er et unikum i tegneserienorge

Det er en typisk Fagprat-scene: Et par sitter ved kjøkkenbordet mens en glisende liten stuttjukking med horn kommer inn fra venstre iført dress og stresskoffert:
«Trygve, hvem er den mannen?»
«Det er Satan. Han er her for å hente sjelen min. Husker du i fjor høst? Da jeg plutselig ble så god til å spille husorgel?»

Sammen med Bendik Kaltenborn er det Flu Hartberg som har tatt med seg mest bagasje fra tiden i det kritikerroste Dongery-kollektivet. Hartberg har en grotesk og svært forseggjort strek, og han har en smittsom forkjærlighet og entusiasme for det norske språket. Han er også blant de mest hardtarbeidende humoristene i tegneserienorge: Denne boken samler hundrevis av Fagprat-serier, og det hører til unntakene at Hartberg er forutsigbar eller umorsom. Boken er i tillegg sånn passe komfortabelt inndelt i kapitler som Familie, Kultur, Religion, Norge, Identitet, Helse og Dårlige ordspill.

Fagprat er teknisk sett en avisstripeserie (den går blant annet fast i Dagbladet), men den skiller seg ut fra stort sett alt annet i sjangeren. Rutene har sjelden naturlige punchlines, humoren kommer i stedet fra monologer, dialoger og situasjoner. Det er ingen faste karakterer, men et uendelig rullerende galleri av ensporede galninger og forrykte tanngarder i heftig passiar. En gang iblant lar Hartberg seg inspirere av nyhetshendelser (Mulla Krekar dukker opp, det samme gjør en forrige vinters Dongery-debatt), men stort sett er Fagprat et slag for det rent absurde.

Aya fra Yopougon – Sesong 2

Velkommen til Afrikas Flåklypa

«Aya fra Yopougon – Sesong 2»
Marguerite Abouet og Clément Oubrerie
Minuskel
334 sider
Karakter: 5

En såpeopera med yrkesstolthet fra Elfenbenskysten

Det er ikke tilfeldig at oppfølgeren til den forrige Aya-boken har fått betegnelsen «Sesong 2». Å lese disse bøkene er som å se TV-serier som The Wire: Det tar en stund å komme inn i sjargongen og det store persongalleriet, men deretter er man håpløst fortapt i historien.

Marguerite About bor i Frankrike, og debuterte som tegneserieforfatter med bøkene om Aya, som er lagt til hennes barndoms Elfenbenskyst på 1970- og 1980-tallet. Landet i serien er preget av fremtidsoptimisme og fred, et slags afrikansk Flåklypa av burleske bønder og kalkulerende kosmopolitter.

I boken møter vi igjen personene fra første bind, med til dels nye problemer. Den homofile frisøren Innocent har reist til Paris, og synes det er et forvirrende sted; Den umodne bryggeriarvingen Moussa har rømt hjemmefra og bruker opp farens penger på filantropiske prosjekt – med farens detektiver i hælene; Aya selv har begynt å studere, men blir raskt objekt for ubehagelige seksuelle fremstøt fra en professor. Dette er bare tre av dem vi møter i et persongalleri som består av alt fra svindlerprester til forrykte, tradisjonsbundne patriarker.

Abouet er en dyktig historieforteller, og hun forteller et vell av sammenflettede historier uten å bruke en eneste overordnet fortellerstemme. Alt blir fortalt gjennom scener og dialog, og effekten er ikke ulik å se fem episoder av en meksikansk såpeopera samtidig. For dette er såpe og forviklingskomedie og lettbent drama, pepret med en uendelig variasjon av apokryfe ivorianske munnhell og en og annen Tintin-referanse. Abouets svunne Elfenbenskyst er et Afrika vi sjelden møter, og det er lett å bli avhengig av det i serieform.

Joe Bar Team

Franskmenn gir jernet

«Joe Bar Team»
Christian Debarre, Stéphane Deteindre m.fl.
Egmont Comics Nordic
416 sider
Karakter: 5

Til glede for seriesamlere og motorsykkelklubber

Joe Bar Team er en fransk tegneserie som i en liten periode på 1990-tallet i Norge klarte å forene to veldig forskjellige men like nerdete grupperinger: Motorsyklister og tegneserielesere.

Serien er skapt av Christian Debarre, som lot den dreie rundt et firkløver av motorsyklister på 1970-tallet. Stéphane Deteindre moderniserte serien, og introduserte fire nye utfordrere til de skinnjakkekledde gamlingene (statistikk viser forøvrig at dagens motorsyklister stadig blir eldre). De åtte kniver om å ta de råeste svingene og de knappeste innbremsingene, de eksperimenterer med drivstoff og eksospotter, og er like utrygge i bybildet som de er på landeveien.

Joe Bar Team er en av de beste franske humorseriene i nyere tid. Tegningene og bygatene er inspirert av Franquins detaljerte og organiske stil, og selv om temaet nesten utelukkende er motorsykler, dreier humoren rundt mer allmenne ting som overmot, (mangelen på) kameratskap, og altoppslukende interesser. Det er rett og slett en veldig god serie.

Denne boksen samler de syv albumene som er gitt ut på fransk (altså tre som ikke har vært å se på norsk tidligere), pluss et «MC-leksikon for ferskinger». Når de leses i sammenheng ser man hvor brokete serien faktisk er: To album er lagt til 1970-tallet, de andre til nåtiden; i ett album handler det mest om at Joe Bars juniorlag er grafiske designere; I album syv har duoen Pat Perna og Henri Jenfèvre (med hell) tatt over tekst og tegning. Det er en ujevn opplevelse, men det er moro hele veien.

Blå er den varmeste fargen / Bread & Wine

Hva er galt med å like noen?


 tegneserie/drama
«Blå er den varmeste fargen»
Julie Maroh
Minuskel
156 sider

«Bread & Wine»
Samuel R. Delany og Mia Wolff
Fantagraphics Books
64 sider

Kjærlighet mellom tenåringsjenter – og mellom middelaldrende menn

Når man har lest et par ungdomsbøker som tar opp homofili, får man lett inntrykket av at legningen er lite annet enn et ubeleilig helvete. Ikke bare er det smertefullt å forsone seg med sine egne preferanser, man skal i tillegg komme ut av skapet overfor alle og enhver. To nyutgitte tegneserier nærmer seg temaet fra hver sin kant, på måter som er så ulike at det er en glede å lese dem sammen.

«Blå er den varmeste fargen» er gjennombruddet til franske Julie Maroh, som startet arbeidet på serien som nittenåring. Tegneserien handler om tenåringen Clémentine som forelsker seg i den noe eldre, blåhårede Emma. Historien er nokså banal med alle sine sterke følelser og ungdomsskole-setting. Historien om venners og foreldres reaksjon på noe som er «annerledes» er knapt ny. Når boken likevel er dypt rørende er det fordi Julie Maroh er en så dyktig håndverker. Den stort sett svart-hvite tegneserien bruker farger på en poetisk måte, både for å markere tidsperspektiv og følelser. Streken er det man gjerne kaller «tegneserieaktig» i måten Maroh bruker overdreven mimikk og karikaturer. På tross av det er dette en dempet og vakker tegneserie, som på enkelte områder skiller seg markant fra filmversjonen som har premiere i disse dager.

Mye er annerledes i USA enn i Europa. Du skal ikke mange tiårene tilbake i tid før tegneserier som tok opp homofili var henvist til egne butikker og miljøer. Fantagraphics – selve flaggskipet for uavhengige tegneserier i Nord-Amerika – har nylig gitt ut antologien «No straight lines» som samler fire tiår med LGBT-serier. Man kommer heller ikke utenom Alison Bechdels «Fun Home», hvor hun forteller om sin egen og farens homoseksualitet gjennom en skog av litterære referanser, mørk humor og en utsøkt sans for patos. «Bread & Wine», med undertittelen «An erotic tale of New York» og nyutgitt i disse dager, er også en slik uutgrunnelig annerledes tegneserie som er verdt å lese.

Der «Blå er den varmeste fargen» er full av usikkerheten og selvforakten som følger med å være tenåring og annerledes, nærmer den selvbiografiske «Bread & Wine» seg homofili fra den motsatte siden, med et møte mellom to personer som er komfortable med hvem de er. Den middelaldrende universitetsprofessoren og forfatteren Samuel blir betatt av hjemløse Dennis, som viser seg å være intelligent og sjarmerende. De tilbringer noen dager på hotell, snakker om livet, ser på tv og har sex. Sakte viser det seg at det er noe mer enn en kortvarig fascinasjon mellom dem. I et medium hvor kjærlighet virker være forbeholdt de unge, føles det nesten rart å se et forhold spire og blomstre uten ungdommelig keitethet og manisk selvutlevering. Når Samuel spør en venn om han har blitt gal som liker Dennis, får han svaret «hva er galt med å like noen?».

«Bread & «Wine» er tegnet med en røff tusjstrek og mye menneskelighet, med spredte utdrag fra den tyske romantiske 1800-tallspoeten Friedrich Hölderlin (tegneserien låner tittelen fra et av diktene hans). Det er en moden og poetisk fortalt historie som attpåtil har en oppløftende slutt: Omslaget er en tegning av Samuel og Dennis i dag, fremdeles sammen 25 år etter hendelsene i tegneserien.
Kanskje trenger vi alle å høre iblant at på tross av alle små og store katastrofene vi blir fortalt om, om at alt er vanskelig og vil fortsette å være det, så vil det ofte gå bra. Uansett hvem man liker.