Joost Swarte - Is that all there is?

Noen ganger kommer jeg over skatter og lurer på hvor de har vært hele mitt liv. Selv om Joost Swarte har en strek som virker svært gjenkjennelig, er dette (for meg) fire tiår med nyheter. Anmeldelsen stod på trykk i BT 12. februar:

Den hemmelige hollender

«Is that all there is?»
Joost Swarte
Fantagraphics Books
144 sider
Karakter: 5

Ny samling viser tegneseriekunst i verdensklasse

Det finnes mennesker som leser tegneserier med stort alvor. Disse liker å skille mellom rufsete amerikanske undergrunnsserier som syder av sex, vold og narkotika – og på den andre siden veltegnede eventyrserier som gjerne kommer fra Belgia. Det har vært en liten hemmelighet at det er mulig å kombinere de to, og at det ble gjort allerede på 1970-tallet av en nederlender ved navn Joost Swarte.

Swarte var inspirert av streken til Hergé, skaperen av Tintin, og det var også Swarte som oppfant uttrykket ligne claire – den klare linjen – for å beskrive Hergés strek. Men nederlenderen var ingen pietistisk etterfølger. Han brukte elementer fra arkitektur og industridesign og skapte tegneseriesider som er så velkomponerte og så perfekte i fargebruken at de fortsatt inspirerer moderne tegnere (Chris Ware er en stor fan, og ting tyder på at både Knut Nærum og Lars Fiske har tatt en titt på Swartes serier).

Men for å si det rett ut: Du kommer ikke til å huske Swarte for historiene hans. De er gjerne små riff over noir-tema som kidnappinger, selvmordsetterforskning, spioner og bedragerier. Persongalleriet skifter, men ofte er den arbeidsløse rockeren Jopo del Pojo med, alltid gjenkjennelig i Tintins eplenikkers og med en halefinne av hårgelé på hodet. På tross av at historiene gjerne inneholder både grafisk sex og vold, er de tegnet med et hjerte og en humanisme som gjør dem spiselige.

«Is that all there is» samler for første gang (nesten) alle tegneseriene til Swarte fra 1970-tallet og frem til i dag. Og om du er interessert i tegneseriedesign, er det årets sikreste kjøp.

Jason - Athos in America

Jason – er han tegneserienes Jon Fosse eller strekens Hemingway? Sannsynligvis ingenting av delene. Her er anmeldelsen min av den nye boken hans, fylt med hunder og katter som oppfører seg sjofelt:

Minimalismens musketer


«Athos in America»
Jason
Fantagraphics Books
200 sider
Karakter: 5

Jasons noveller er som Hemingway med snute og filmklubbmedlemskap.

Om den norske serietegneren Jason har en spesialitet, så er det å skildre hverdagens stille desperasjon med en komisk snert som gjør den overkommelig. Historiene hans handler ofte om personer som møter den eksistensielle veggen, og som ikke alltid finner den beste løsningen på problemene sine. Med få virkemidler – et rynket bryn, svetteperler eller en forvirret spiral over hodet – gir Jason liv og personlighet til figurene sine. Disse historiene er i Hemingways ånd, om den amerikanske forfatteren tegnet kattesnuter og hundeører og lot seg inspirere av dårlige science fiction-filmer fremfor tyrefekting.

Athos (den tredje musketeren) passer ikke inn i denne beskrivelsen. Han er noe så atypisk i Jasons verden som en sjarmerende, verdensvant pratmaker, en gentleman av den gamle skolen (nærmere bestemt 1600-tallets Frankrike) som på mystisk vis lever i vår tid. I historien som har gitt boken navn møter vi ham på bar i New York, før han la i vei for å bekjempe marsboere i boken «Den siste musketer» (2008).

«The Brain That Wouldn’t Virginia Woolf» er en blanding av en fryktsommelig skrekkfilm fra 1960-tallet med en dæsj «Hvem er redd for Virginia Woolf»: Ved å hoppe i tid forteller Jason den overraskende ømme historien om et kjærlighetsforhold i omvendt rekkefølge. B-filmene fortsetter i «Tom Waits on the Moon», hvor fire kjærlighetssyke individer snubler inn i filmen «The Fly». Jason sine noveller er konsekvent tegnet med fire like store ruter per side, og her bruker han denne formen svært strengt og effektivt.

«A Cat From Heaven» er en selvbiografi inspirert av poeten Charles Bukowski, hvor serietegneren Jason drikker, krangler med kjæresten og slåss. Det er et morsomt avbrekk, men ikke mer. Flukthistorien «So Long, Mary Anne» er derimot både hardkokt, trist og gruelig morsom, med en avsindig ond skurk luskende i kulissene.

«Athos in America» er ikke noen oppfølger til «Den siste musketer», selv om vi møter Athos igjen. Den bør heller ses i sammenheng med novellesamlingen «Low Moon» fra 2009. Flere av personene går igjen, og formen er til forveksling lik. Likevel er denne nye samlingen litt svakere. «Low Moon» inneholdt noen av Jasons beste historier, for eksempel tittelhistoriens absurde western og den mesterlig minimalismen i krimhistorien «En hilsen fra Emily». «Athos in America» viser Jason fra en mer konvensjonell side, som ikke nødvendigvis kler ham dårlig.


Siden Jason flyttet til Frankrike i 2007, har bøkene hans først blitt utgitt på fransk, deretter engelsk og andre språk. Den norske utgaven av denne boken kommer i løpet av våren.

Lunch - Angry Kjell

Jeg skal ikke si at jeg jobber på et kontor som det i Børge Lund sin tegneserie Lunch. Kan hende jeg ville blitt sendt på teambuildingseminar om jeg hintet om noe slikt. Men det virker som om resten av Norge jobber på dette kontoret. Denne anmeldelsen stod på trykk i BT 5. februar:

Måloppnåelse i praksis

«Lunch #2»
Børge Lund
32 sider
Karakter: 5

Mye nytt fra Norges beste stripeserie

Det er en klisjé, men jeg tror en stor del av Norges befolkning føler at Lunch tar arbeidsplassen deres på kornet. Enten du jobber i en offentlig etat eller i et PR-byrå, er serien akkurat vag nok til at de fleste kontorarbeidere føler seg truffet. Det finnes flere andre norske stripeserier som er lagt til arbeidsplasser, men de fungerer i hovedsak ved å sette rare personligheter opp mot hverandre. Med unntak av den evige opponenten Kjell har Lunch egentlig ingen velutviklede figurerer, bare et knippe pappsjablonger (den håpløse sjefen; apple-fundamentalisten; IT-geeken). Humoren kommer fra vitsing med begreper som måloppnåelse, kvalitetssikring og prosesseierskap – om du bruker disse ordene til daglig handler serien om deg. Lunch maler opp det norske byråkratiet med sine reiseregninger og prosjekter og endeløse kaffepauser. Den er et gjennomregulert, norsk speilbilde av belgiske André Franquins Viggo og Dilberts amerikanske avlukkehumor.

Det andre albumet i serien leverer så godt det lar seg gjøre i dette formatet: To nye historier på tilsammen tretten sider, tekster av konsernsjef Arne Hjeltnes og arbeidslivspsykolog Stig Berge Matthiesen fra UiB, samt eldre og nyere striper. Den 8 sider lange «Angry Kjell» viser at Børge Lund ikke mestrer humor i langformat til fulle ennå, men sammenlagt er det vanskelig å motstå Lunch sine veltegnede lyskespark til alle visjonsbaserte strategier der ute. Om Europas arbeidsliv er noenlunde likt det norske, ser jeg for meg at Lunch for alvor kan bli en eksportartikkel.

I dag er den siste dagen i resten av ditt liv

Ah, tegneseriebiografier. Det er en egen sjanger, og når de først fungerer godt, er de bedre enn de tilsvarende uten tegninger. Denne anmeldelsen stod på trykk i Bergens Tidende 29. januar.

Aldri for pen for pønk

«I dag er den siste dagen i resten av ditt liv»
Ulli Lust
No Comprendo Press
464 sider
Karakter: 6

Brutal, vakker og feministisk reiseskildring fra 80-tallets Europa

Det er noe ved tegneseriemediet som inviterer til selvbiografi. Du kan knapt finne en sterkere skildring av et far-datter-forhold enn Alison Bechdels Fun Home, og Marjane Satrapi brukte sin egen oppvekst til å angripe Irans fundamentalisme i Persepolis.

Selv om tegneseriehistorien har vist at det ikke er nødvendig, får de selvbiografiske bøkene et ekstra løft med en sterk historie i bunn. Østerrikske Ulli Lust har nettopp det. Da hun var 17 år i 1984 dro hun og venninnen Edi på haiketur til Italia, uten å fortelle noe til foreldrene, og uten å ha annet med seg enn en sovepose og klærne de gikk i. 1984 var en storhetstid for pønken i Europa, og Lust skildrer med varme men uten å rosemale miljøet hun var en del av. Ulli er på jakt etter den absolutte friheten, og finner ut at den kan være både fantastisk og horribel i møte med et søreuropeisk kvinnesyn hvor det virker normalt å voldta enslige jenter. Noen venner viser seg være ekte, andre ute av stand til å tenke på andre. Og historien er fortalt av en 45-åring som åpenbart husker hvordan det var å være 17.

Skildringen av outsidermiljøet og den sterke kvinnelige fortelleren kan minne om Marjane Satrapis Persepolis 2, hvor Satrapi ankommer Wien i 1984, det samme året Ulli drar fra byen. Det er likevel mye som skiller de to. Ikke minst har Lust en mer avansert strek i svart, hvitt og grønn som er i utvikling gjennom hele boken.

Boken er fin og vakker, mørk og brutal. Det er umulig å ikke glede seg, bli oppgitt, forferdet, lettet og anspent når man hengir seg til denne dramatiske haikehistorien.

Drageløperen

Jeg var kanskje litt forutinntatt da jeg skulle lese denne. En tegneserieversjon av en internasjonal bestselger som Drageløperen virket å være en rask cash-in for forlaget og forfatteren. Men sannheten var litt annerledes. Anmeldelsen stod på trykk i Bergens Tidende 22. januar.

En vakker versjon


Drageløperen
Khaled Hosseini, Fabio Celoni & Mirka Andolfo
Schibsted Forlag
132 sider
Karakter: 4


Vellykket oversettelse av sterk historie

Tegneserieversjoner av bøker har et like frynsete rykte som bokversjoner av filmer: Det er noe som er slengt sammen i all hast for vri noen flere kroner ut av en suksess. Likevel finnes det unntak: Da tegneserieversjonen av Paul Austers roman «Glassbyen» kom på norsk i fjor, viste det seg at slike utgivelser kan ha kunstnerisk verdi i seg selv, og til og med tilføre spennende ting til originalen.
Så hvor plasserer dette «Drageløperen», tegneserien av afghanske Khaled Hosseinis millionselgende roman? Et sted midt imellom.

For de to italienske tegnerne har det ikke vært snakk om å ta sjanser med tegneseriens formspråk, men heller om å fortelle historien så godt og effektivt som mulig. Dialogen er stort sett hentet rett fra boken (i den norske versjonen oversatt fra italiensk), mens tegningene er vakre og fargesterke. Kanskje litt for vakre, når du tenker på at historien som fortelles både er røff og tårevåt, med tema som barnevoldtekter og brutte vennskap lagt til et ødelagt land. Disney-tegneren Fabio Celoni holder på leserens interesse med mye dynamikk i tegningene, mens fargene til Mirka Andolfo veksler fra varmt til kaldt i takt med historien.

Tegningene er vakre, men ordinære. Hadde det ikke vært for at historien er sterk nok til å tåle oversettelsen til ruter og bobler, ville det ikke vært mye igjen her. Mens romanen «Drageløperen» ser ut til å tåle bestselgerstatusen godt, vil ikke denne boken bli stående som noe annet enn tegneserieversjonen av den.

For hva det er verdt.