søndag 22. juli 2012

Sprint #59: På skyggesiden av Z

Månebase Zulu

«Sprint 59: På skyggesiden av Z»
Fabien Vehlmann & Yoann
Egmont serieforlaget 
48 sider
Karakter: 5

Det er grunn til å glede seg til nye Sprint-album igjen

Den belgiske tegneserien Sprint har eksistert siden 1938, men nådde storhetstiden under tegneren André Franquin på 1950- og 60-tallet. Siden den gangen har en rekke tegnere og manusforfattere fått prøve seg, mange av dem uten å lykkes i å fange blandingen av eventyr, spenning og humor som ga serien liv gjennom Franquins 22 år ved roret. 

Duoen Fabien Vehlmann (manus) og Yoann (tegninger) har to album bak seg, og de lover godt for Sprints fremtid. De tar det beste fra seriens lange historie men moderniserer både stil og innhold. Tegningene er fargesprakende fantastiske og får bedre plass enn tidligere i Sprint-serien, mens elementer i historiene kan være mørkere enn man tillot seg for seksti år siden. (Fabien Vehlmann skrev forøvrig også manuset til norske Jasons siste tegneserieroman, «De 100.000 dødes øy».)

Yoann og Vehlmann har lagt sin elsk på seriens klassiske skurk Zero, og som i forrige album («Zerkonene kommer!», 2010) er han antagonisten også i «På skyggesiden av Z». Den dandyfiserte vitenskapsmannen er blitt mer moralsk ambivalent enn tidligere: fortsatt med tanker om å forandre verden, men denne gangen finansierer han planene med et feriested på månen. Zero kidnapper Sprint, Kvikk og Greven av Champignac for å vise frem eksperimentene, men får ikke det bifallet han venter. Deretter begynner ting å gå galt.

Yoann & Vehlmann har tydelige frempek mot neste historie i hvert album, og avslutningen av «På skyggesiden av Z» peker mot at Zero får en pause. Duoen gjør at det er verdt å glede seg til nye Sprint-album igjen.

Karstein Volles skjebner: Et kunstnerisk selvmord


Døden eter gelé

«Karstein Volles skjebner: Et kunstnerisk selvmord»
Karstein Volle
Jippi Forlag
98 sider
Karakter: 5

Usentimentalt og velgjørende om dødsangst 

Er det en trend at tilsynelatende kyniske norske humorister overrasker med følsomme bøker? Først kom Kristopher Schaus «På vegne av venner», nå kommer «Karsteins Volles skjebner»: Begge to små bøker i lommeformat, og begge med et forfriskende og overraskende blikk på døden.

Karstein Volle er mest kjent for Fakta fra Verden, en tegneserie som bruker språket til informasjonsgrafikken til å formidle mørke, kontrafaktiske biter av virkeligheten. «Skjebner» er en helt ny side av humoristen, som aldri har latt det personlige skinne igjennom i seriene sine før. I boken møter vi Volle selv, som blir overveldet av sykdom og dødsfall i sin nærmeste krets. Humorsjangeren tro møter han legemliggjørelser av sin egen personlighet (pågangsmot, bekymringer, selvmedlidenhet) før han kaster seg ut i en rekke ensidere hvor han tegner sin egen død (derav tittelen på boken). Absurd nok kan sidene minne om serien Bunny Suicides, men Volles skjebner føles mer makabre og galgenhumoristiske på grunnlaget han har lagt tidligere i boken. Tegnestilen er også radikalt endret fra Volles tidligere serier: «Skjebner» blir fortalt med store, intense fargefelt og en mer skissepreget strek.

Boken er episodisk fortalt, med flere avstikkere samlet i en slags bok-i-boken. Overfladisk sett mangler boken kanskje helhet, men under hver eneste side ligger døden murrende og gir boken en jevn tone uansett graden av humor. «Karstein Volles skjebner» er langt fra det kunstneriske selvmordet tittelen lover. I stedet er boken et langt skritt videre for en serietegner som hittil bare har vist seg fra én side.

fredag 13. juli 2012

Varg Veum - De syv fjell

Varg Veum gjorde seg dårlig på film, men er enda mer anemisk i tegneserieform:


Krim på krita

«Varg Veum: 7 Fjell bok 7 – De syv»
Gunnar Staalesen & Mike Collins
Bodoni Forlag
56 sider
Karakter: 2

Uten vidd, personlighet og hjerte

Gunnar Staalesens romanhelt Varg Veum utmerker seg ved å mageplaske hver gang han melder overgang til et nytt medium. Staalesen kan ikke lastes for filmversjonene, som har blitt en tolv filmers bauta av helt grei onsdagsunderholdning. I tegneserieversjonen har Staalesen hatt adskillig mer å si: Gjennom syv bind har han skrevet historien mens britiske Mike Collins har levert tegningene. Avslutningsalbumet «De syv» bekrefter mistanken om at dette vil bli stående som et stykke bergensiana for de virkelig spesielt interesserte.

Serien har fulgt Veum gjennom tretti år, fra mysteriet med Isdalskvinnen i 1970 til dette albumets nåtid i 2001. Detektiven selv har blitt merkbart eldre underveis, og Bergen har eldes med den. Det er et fiffig grep, men «De syv» har dessverre overtatt alle problemene fra de tidligere bindene. Det største ankepunktet er at tegner Mike Collins forholder seg til tegneseriemediet som om det ikke har skjedd noen utvikling på tretti år. Tegningene er trette gjentakelser av gamle krimserier, uten forsøk på å introdusere nye grep. De sort/hvite tegningene med fotokopier av bergensbygninger kunne føyd seg pent inn som en anonym biserie i Fantomet-bladet.

Staalesen må ta ansvaret for at historien gjennomgående er en humørløs affære. Veum blir en etterforsker uten personlighet der han kjemper mot mektige bergensmenn og en konspirasjon helt fra hansatiden. Lesere som ikke har lest alle bindene vil måtte gi opp tidlig, mens dem som følger med bare blir belønnet med sure tryner og en dialog som knaker under all eksposisjonen.

Dongery

Jeg mistenker Dongery-kollektivet for å gi ut denne 1500-siders boksen bare for å kunne omtale den internt som "Dongeribuksen". Fantastisk er den uansett:


Den gamle nye vinen

«Dongery»
Diverse tegnere
No Comprendo Press
768 sider (norsk) + 688 sider (engelsk)
Karakter: 6

Årets viktigste – og tyngste – tegneseriebok

Dongerykollektivet er det beste eksempelet på at noe kan være viktig, morsomt og idiotisk på samme tid. Etter at de møttes på skolen for femten år siden, har de seks guttene i Dongery laget tegneserier som aldri var ment for det store markedet. De små heftene ble printet ut på kopimaskin og solgt der mulighetene bød seg.

Så hvorfor ble det så bra? Dongery brød seg om leserne sine, selv om de ikke var ute etter suksess. Det som kunne blitt internhumor var istedet en åpen og inviterende galskap, uansett om streken kunne se ut som barnehagerablinger og historiene knapt ga mening på noen konvensjonell måte. De kunne gjøre absolutt hva de ville, og lot seg ikke lamme av mulighetene. Kollektivet består av Bendik Kaltenborn, Flu Hartberg («Fagprat»-serien hans startet i Dongery-fanzinene), Sindre W. Goksøyr, Marius Molaug, Kristoffer Kjølberg og Anders DaMonso; navn som Øystein Runde svevde rundt i periferien. (Dongery-fanzinene var på mange måter det samme talentklekkeriet for alternativtegnerne som Pyton var for 80-tallets generasjon av vitsetegnere.)

Denne tunge boksen samler de aller fleste av fanzinene deres, bokstavelig talt scannet direkte inn og løpende kommentert av tegnerne selv. Den norske delen legger for dagen en tilnærming til det norske språket som burde innkassere dem en språkpris: De henger seg opp i ord og vendinger og svimeslår syntaks og mening. Den engelske delen samler fanzinene som ble solgt på messer i utlandet. Nivået er det samme (med kanskje ennå mer fokus på historier), og med en engelsk som er en språkvaskers mareritt.